Nå har det blitt en stund siden sist, så jeg prøver å trosse dårlig internett og få publisert et innlegg. Nå er vi snart ferdig med praksisperioden her oppe i Uluguru-fjellene og skal om noen dager ned til Morogoro for de siste to ukene.
Siden nettet er så dårlig så blir det litt færre bilder og mer tekst om opplevelsene denne gangen, men til gjengjeld kan jeg røpe at vi siden sist har fått et virkelig møte med skolehverdagen her i fjellområdene i Tanzania. Det skal ikke legges skjul på at vi har opplevd både fysisk avstraffelse og elever som er så redde at de heller kaster opp i en pose i klasserommet enn å gå ut før de har fått tillatelse. På den andre siden har vi opplevd klasserom fylt med latter og livsglede til tross for tidvis ekstremt dårlige rammevilkår. Dette er innlegget hvor jeg snakker mer om hvordan utdanning her i Tanzania er helt forskjellig fra det i Norge, så om dette høres interessant ut er det bare å fortsette.
Det første som møtte oss da vi skulle ha møte med lærerne på de to forskjellige skolene vi skulle ha praksis på var venting, venting og mer venting.
Det er nemlig sånn her i Tanzania at man har en tilsvarende spansk mañana mañana, hvor alt foregår på «Tanzania-tid». Jeg lærte meg fort at om man har innstillingen at ingenting kommer til å skje på avtalt tid eller sted, så blir det ingen skuffelser. Slagordet er altså: Forvent null, og vit at det ordner seg. For ordner seg gjør det, selv om det ikke blir helt som man hadde sett for seg. På skolen jeg endte opp med å bli plassert på, Tschechema secondary, ble vi vist en detaljert plan for når alle klassene skulle ha undervisning, og spurt om våre spesialiteter. Når det ble klart at jeg hadde bakgrunn i genetikk var de ivrige på at jeg skulle undervise det i form 4 (tilsvarende første VGS i Norge). De håpet også at noen av oss kunne undervise fysikk, fordi de ikke hadde noen lærere i fysikk på skolen.
Litt bakgrunnsinformasjon. I Tanzania begynner alle barn på en syvårig primary, før de går videre til secondary form 1-4, og deretter tertiary 5-6 før universitetet. Dette er selvfølgelig om de består fagene. Hvis ikke må de gå om igjen eller risikerer å måtte droppe ut helt. Det arrangeres årlig nasjonale eksamener i milepæls-årene som er primary form 4 og 7, secondary form 2 og 4 og tertiary 6. Det som er annerledes enn Norge her er at om du stryker i form 7 i primary (tilsvarende syvendeklasse på barneskolen) så kan du enten gå på privatskole (som er veldig dyrt) eller forbli u-utdannet. Det er ingen flere sjanser. Kommer du deg allikevel videre til secondary (som ikke mange gjør) så må du gå året om igjen om du ikke består milepælene på form 2 (9. klasse ungdomsskolen i Norge) eller form 4. Under utdanningen til å bli lærer er rammeverk for suksess og læring noe vi jobber mye med. Jeg lurte derfor på hvor stor sannsynlighet det er for at elevene faktisk lykkes med utdanningen her. Svaret fant jeg i form av en karakteroversikt på lærerværelset:
For de som ikke er så vant med å lese denne typen tabeller så tegner den et dystert bilde. Det er kun et par elever som står i hvert fag og INGEN på HELE skolen som står i alle fag og kommer seg videre til tertiary (videregående). I matematikk er det 0 elever som står på den nasjonale eksamen. Jeg fikk kort fortalt helt bakoversveis. Hva slags rammeverk, om noe i det hele tatt, er det disse elevene har?
Så begynte jeg både å spørre og å erfare selv. Jeg leste de nasjonale læreplanene som styrer hva lærerne skal lære bort til elevene, og fant mye likt det vi har i Norge. Forslag til studentaktive læringsformer, gruppearbeid, refleksjon, diskusjon, utflukter og forsøk på å gjøre naturvitenskapelige fag relevante for elevene. Ikke noe spesielt som sjokkerte meg der. Det første som ga meg en antagelse på hvorfor så mange stryker skjedde da jeg fikk vite mer om de nasjonale eksamenene. Dette er elever som hjemme lærer stammespråket sitt, i primary lærer Swahili (det nasjonale språket) og på secondary begynner å lære engelsk. Så – allerede ett år etter de har begynt å lære språket for første gang skal de ha en nasjonal eksamen som utelukkende er på engelsk. Ikke rart det står «No english, no service» over hele lærerværelset. For disse elevene kan jo ikke engelsk. Det samme er tilfellet i form 4, og selv om det er litt bedre der så er det ikke nok til å ta eksamen. Men eksamen må de ta, og stryke vil de sannsynligvis.
Det er også en helt spesiell måte å lære bort på her i Tanzania. Første time jeg underviste i genetikk spurte jeg løst om noen visste hva en celle var. En elev rakk opp hånden, og sa «The cell is the smallest unit of life». Ikke feil det. Faktisk selve definisjonen. Det samme opplevde jeg både da jeg observerte lokale lærere og i andre av mine egne timer. Det viser seg nemlig at lærerne her deler opp tavla i fire, for så å skrive opp definisjonene som den timen handler om, alt fra om det er celler, skjelettet, atomer eller solenergi. Det er definisjonene som skal opp, og lite skal forklares. Det jeg har observert er at de altererer mellom å bruke 15 minutter på å skrive på tavla (imens elevene kopierer iherdig) før de bruker 5 minutter på å lese opp og forklare litt hva som står der (imens elevene fortsatt kopierer iherdig fra tavla). Deretter ber de en elev komme å viske ut, før de fortsetter med 15 minutter med å skrive på tavla.
Det er to observasjoner i forrige avsnitt. 1. hvorfor i all verden gjør de ikke noe annet enn å bare skrive på tavla slik at elevene må være kopimaskiner? Hvorfor ingen utforskende spørsmål og oppfordring til undring? Elevaktiviteten var veldig lav med unntak av da læreren ba de gjenta en definisjon eller da læreren spurte om de hadde forstått (hvor alle elevene i kor svarer et monotont og innøvd «yes»). Observasjon 2. er, vent? Elev viske ut på tavla? Joda. Her skjer det vi i Norge ville kalt på grensen til barnearbeid. For lærerne gjør svært lite fysisk arbeid her på skolen. Alt fra vask av lærertoalett til den daglige gulvskrubben er det elever som må gjøre. Skal en lærer ha undervisning så er det elever som blir sendt for å hente materiell, stoler og annet. Elevene lager også lunsjen til lærerne. Det var veldig rart for de når vi insisterte på å bære våre egne stoler (som for øvrig var kvalmende like troner). Selv om vi har forsøkt å si at vi ikke trenger noe mat, så kommer de konsekvent hver dag med kokte poteter, stoler til å sitte på, vann til å vaske seg med og te til å drikke. Vi kan ikke annet enn å si takk (som de også synes er veldig rart, at lærerne skal være takknemlige for arbeidet de gjør).
Litt tilbake til hvordan læring foregår. Det er tydelig her at disiplin settes høyt, og at avstraffelse spiller en sentral rolle i dette. Flere lærere har spurt oss hvordan vi gjør dette i Norge, og da forteller vi om at vår strategi er å forsterke og oppfordre til god oppførsel fremfor å straffe negativ atferd. De syntes dette er interessant, men siden kulturen er så annerledes mener de at straff må til. Jeg skal ikke argumentere med dette, men det gikk allikevel for langt på den andre skolen. Det første vi merket av det var at en av lærerstudentene kom tilbake fra skoledagen og var tydelig opprørt. Det som hadde skjedd var at vedkommende hadde sittet på et rom med en lokal lærer og rettet prøver, før to elever hadde kommet inn for å levere sine prøver (litt for sent). Det som skjedde da var at læreren slo det ene barnet i hodet med knyttneven, og forsøkte å slå det andre barnet som klarte å trekke seg unna. Det hjalp dog lite, for etter en rask verbal salve kom eleven nærmere og fikk slaget som var lovet.
På vår skole har vi opplevd at en lærer har stått og truet en elev med slag fra en pinne hvis vedkommende ikke leser opp noe på engelsk (eleven var på et nivå hvor de så vidt kan engelsk). Eleven var livredd og stod der helt stiv. Det ble heldigvis med ordene. Om det var fordi vi observerte vet vi ikke, men det er altså noe som ofte skjer. Samme lærer har vi sett oppførsel fra som ikke likner noe. Det virker rett og slett som om vedkommende konstant er i dårlig humør og tar det utover elevene.
Det er selvfølgelig ikke alle lærerne som gjør slikt. Vi har også opplevd lærere, som ja, bruker samme strategi hvor det kun er definisjoner som gjelder, men som allikevel får elevene til å le. Vi ser en genuin interesse for å lære bort, og for å få en relasjon til elevene. Tradisjonen for elevarbeid (barnearbeid) er selvfølgelig på plass, men sånn er kulturen her. Vi har uansett oftest opplevd snille lærere. Men hvorfor er noen kjipe i utgangspunktet? Etter et par uker her har vi opplevd og lært om flere forhold som forklarer.
For det første. Lærere i Tanzania er ikke bare de dårligste betalte av offentlig ansatte, men det er også opp til staten på hvilken skole og hvilken landsdel de skal plasseres i. Det er allikevel én ting de vet, og det er at de ikke blir plassert der de kommer fra (av diverse grunner, blant annet økonomi). Arbeidsledigheten i Tanzania er skyhøy, så det er ikke stort mye annet å gjøre om man ønsker å forsørge seg selv og familien. Ofte blir det brukt som straff å plassere folk som ikke vil kues eller av andre grunner må disiplineres i avsidesliggende landsbyer. Læreren vi opplevde som i konstant dårlig humør og som truet elevene med slag? Hun har et barn på ett år på andre siden av landet. Altså nesten en dags reise unna. Mannen jobber i en helt annen landsdel, så det blir dårlig med familietid. Hadde ikke du vært litt misfornøyd om du ble tvunget inn i noe slikt? Arbeidsledighet er ikke noe alternativ om man er en familie.
Videre er fysisk avstraffelse av barn noe som skjer i hjemmet. Dette var ikke unormalt i Norge før heller, og selv om det her nylig har blitt ulovlig for lærere å straffe elevene så henger det litt igjen både fra før loven kom, og fra hjemmet. I primary er det nesten en forventning at lærerne skal straffe elevene fysisk.
Når det kommer til hvorfor det kun er fokus på definisjoner og repetisjon av kunnskap som lærer skriver på tavlen så har dette tilsynelatende to enkle forklaringer. 1. ingen elever har råd til lesebøker, så for at de skal kunne svare rett på de nasjonale eksamenene så må de vite definisjonene. 2. Nasjonale myndigheter har ofte tilsyn med skolene, hvor de ber om å få se elevenes skrivebøker. Hvis ikke obligatoriske spørsmål fra læreplanen er besvart i skrivebøkene, blir læreren enten straffet og flyttet til et avsidesliggende sted eller rett og slett mister jobben. Hvor lett er det da å benytte seg av forslagene til utforskende arbeidsmetoder og refleksjon i læreplanen? Tror ikke jeg hadde gjort det stort annerledes.
Til slutt i denne tiraden av en beskrivelse av hva jeg har tenkt og følt de siste to ukene vil jeg snakke litt om elevenes individuelle rammeverk for suksess. Skolene er langt fra hverandre, og elever må ofte gå 2-3 timer hver vei til og fra skolen. Dette gjør de opptil FIRE ganger om dagen. Først tidlig om morgenen, deretter hjem for å spise, tilbake for mer skole og så hjem igjen på kvelden. Når de er hjemme venter det selvfølgelig husarbeid.
Så – en kombinasjon av streng disiplin, vanskelige kår for både lærer og elev, og nasjonale kjøreregler som ikke hjelper noen. De har nok de beste intensjonene, men det jeg har opplevd her i Uluguru-fjellene forteller om alt annet enn suksess.
TIL TROSS for alt dette så er det et spesielt engasjement blant elevene her i Tanzania som jeg ikke har opplevd maken til i Norge. Tegn et smil på sola du bruker for å illustrere solenergi, og elevene ligger nesten på gulvet og ler. Ta en liten dans foran de for å illustrere at strøm gjør at du kan lytte til radio og danse, og effekten er momentan. Et klasserom fullt av latter. På mandag hadde jeg undervisning i genetikk og introduserte gruppearbeid i form 4 (noe jeg tror var deres første gruppeoppgave), og da de var flinke ga jeg de high fives. Gjett hvor gøy det var. De lå nesten på gulvet og lo av det også. Lærerne her synes også det er gøy å se tegninger på tavla, elevene lo bokstavelig talt da jeg sa at illustrasjonene mine var dagens notater. De trodde rett og slett ikke på meg.
Siden nettet er så dårlig så blir det litt færre bilder og mer tekst om opplevelsene denne gangen, men til gjengjeld kan jeg røpe at vi siden sist har fått et virkelig møte med skolehverdagen her i fjellområdene i Tanzania. Det skal ikke legges skjul på at vi har opplevd både fysisk avstraffelse og elever som er så redde at de heller kaster opp i en pose i klasserommet enn å gå ut før de har fått tillatelse. På den andre siden har vi opplevd klasserom fylt med latter og livsglede til tross for tidvis ekstremt dårlige rammevilkår. Dette er innlegget hvor jeg snakker mer om hvordan utdanning her i Tanzania er helt forskjellig fra det i Norge, så om dette høres interessant ut er det bare å fortsette.
Det første som møtte oss da vi skulle ha møte med lærerne på de to forskjellige skolene vi skulle ha praksis på var venting, venting og mer venting.
Litt bakgrunnsinformasjon. I Tanzania begynner alle barn på en syvårig primary, før de går videre til secondary form 1-4, og deretter tertiary 5-6 før universitetet. Dette er selvfølgelig om de består fagene. Hvis ikke må de gå om igjen eller risikerer å måtte droppe ut helt. Det arrangeres årlig nasjonale eksamener i milepæls-årene som er primary form 4 og 7, secondary form 2 og 4 og tertiary 6. Det som er annerledes enn Norge her er at om du stryker i form 7 i primary (tilsvarende syvendeklasse på barneskolen) så kan du enten gå på privatskole (som er veldig dyrt) eller forbli u-utdannet. Det er ingen flere sjanser. Kommer du deg allikevel videre til secondary (som ikke mange gjør) så må du gå året om igjen om du ikke består milepælene på form 2 (9. klasse ungdomsskolen i Norge) eller form 4. Under utdanningen til å bli lærer er rammeverk for suksess og læring noe vi jobber mye med. Jeg lurte derfor på hvor stor sannsynlighet det er for at elevene faktisk lykkes med utdanningen her. Svaret fant jeg i form av en karakteroversikt på lærerværelset:
Så begynte jeg både å spørre og å erfare selv. Jeg leste de nasjonale læreplanene som styrer hva lærerne skal lære bort til elevene, og fant mye likt det vi har i Norge. Forslag til studentaktive læringsformer, gruppearbeid, refleksjon, diskusjon, utflukter og forsøk på å gjøre naturvitenskapelige fag relevante for elevene. Ikke noe spesielt som sjokkerte meg der. Det første som ga meg en antagelse på hvorfor så mange stryker skjedde da jeg fikk vite mer om de nasjonale eksamenene. Dette er elever som hjemme lærer stammespråket sitt, i primary lærer Swahili (det nasjonale språket) og på secondary begynner å lære engelsk. Så – allerede ett år etter de har begynt å lære språket for første gang skal de ha en nasjonal eksamen som utelukkende er på engelsk. Ikke rart det står «No english, no service» over hele lærerværelset. For disse elevene kan jo ikke engelsk. Det samme er tilfellet i form 4, og selv om det er litt bedre der så er det ikke nok til å ta eksamen. Men eksamen må de ta, og stryke vil de sannsynligvis.
Det er også en helt spesiell måte å lære bort på her i Tanzania. Første time jeg underviste i genetikk spurte jeg løst om noen visste hva en celle var. En elev rakk opp hånden, og sa «The cell is the smallest unit of life». Ikke feil det. Faktisk selve definisjonen. Det samme opplevde jeg både da jeg observerte lokale lærere og i andre av mine egne timer. Det viser seg nemlig at lærerne her deler opp tavla i fire, for så å skrive opp definisjonene som den timen handler om, alt fra om det er celler, skjelettet, atomer eller solenergi. Det er definisjonene som skal opp, og lite skal forklares. Det jeg har observert er at de altererer mellom å bruke 15 minutter på å skrive på tavla (imens elevene kopierer iherdig) før de bruker 5 minutter på å lese opp og forklare litt hva som står der (imens elevene fortsatt kopierer iherdig fra tavla). Deretter ber de en elev komme å viske ut, før de fortsetter med 15 minutter med å skrive på tavla.
 |
| Vi prøver oss på litt forskjellige måter å lære bort på |
 |
| Det er ikke unormalt med 50-100 elever i hvert klasserom |
Det er selvfølgelig ikke alle lærerne som gjør slikt. Vi har også opplevd lærere, som ja, bruker samme strategi hvor det kun er definisjoner som gjelder, men som allikevel får elevene til å le. Vi ser en genuin interesse for å lære bort, og for å få en relasjon til elevene. Tradisjonen for elevarbeid (barnearbeid) er selvfølgelig på plass, men sånn er kulturen her. Vi har uansett oftest opplevd snille lærere. Men hvorfor er noen kjipe i utgangspunktet? Etter et par uker her har vi opplevd og lært om flere forhold som forklarer.
For det første. Lærere i Tanzania er ikke bare de dårligste betalte av offentlig ansatte, men det er også opp til staten på hvilken skole og hvilken landsdel de skal plasseres i. Det er allikevel én ting de vet, og det er at de ikke blir plassert der de kommer fra (av diverse grunner, blant annet økonomi). Arbeidsledigheten i Tanzania er skyhøy, så det er ikke stort mye annet å gjøre om man ønsker å forsørge seg selv og familien. Ofte blir det brukt som straff å plassere folk som ikke vil kues eller av andre grunner må disiplineres i avsidesliggende landsbyer. Læreren vi opplevde som i konstant dårlig humør og som truet elevene med slag? Hun har et barn på ett år på andre siden av landet. Altså nesten en dags reise unna. Mannen jobber i en helt annen landsdel, så det blir dårlig med familietid. Hadde ikke du vært litt misfornøyd om du ble tvunget inn i noe slikt? Arbeidsledighet er ikke noe alternativ om man er en familie.
Videre er fysisk avstraffelse av barn noe som skjer i hjemmet. Dette var ikke unormalt i Norge før heller, og selv om det her nylig har blitt ulovlig for lærere å straffe elevene så henger det litt igjen både fra før loven kom, og fra hjemmet. I primary er det nesten en forventning at lærerne skal straffe elevene fysisk.
Når det kommer til hvorfor det kun er fokus på definisjoner og repetisjon av kunnskap som lærer skriver på tavlen så har dette tilsynelatende to enkle forklaringer. 1. ingen elever har råd til lesebøker, så for at de skal kunne svare rett på de nasjonale eksamenene så må de vite definisjonene. 2. Nasjonale myndigheter har ofte tilsyn med skolene, hvor de ber om å få se elevenes skrivebøker. Hvis ikke obligatoriske spørsmål fra læreplanen er besvart i skrivebøkene, blir læreren enten straffet og flyttet til et avsidesliggende sted eller rett og slett mister jobben. Hvor lett er det da å benytte seg av forslagene til utforskende arbeidsmetoder og refleksjon i læreplanen? Tror ikke jeg hadde gjort det stort annerledes.
Til slutt i denne tiraden av en beskrivelse av hva jeg har tenkt og følt de siste to ukene vil jeg snakke litt om elevenes individuelle rammeverk for suksess. Skolene er langt fra hverandre, og elever må ofte gå 2-3 timer hver vei til og fra skolen. Dette gjør de opptil FIRE ganger om dagen. Først tidlig om morgenen, deretter hjem for å spise, tilbake for mer skole og så hjem igjen på kvelden. Når de er hjemme venter det selvfølgelig husarbeid.
Så – en kombinasjon av streng disiplin, vanskelige kår for både lærer og elev, og nasjonale kjøreregler som ikke hjelper noen. De har nok de beste intensjonene, men det jeg har opplevd her i Uluguru-fjellene forteller om alt annet enn suksess.
TIL TROSS for alt dette så er det et spesielt engasjement blant elevene her i Tanzania som jeg ikke har opplevd maken til i Norge. Tegn et smil på sola du bruker for å illustrere solenergi, og elevene ligger nesten på gulvet og ler. Ta en liten dans foran de for å illustrere at strøm gjør at du kan lytte til radio og danse, og effekten er momentan. Et klasserom fullt av latter. På mandag hadde jeg undervisning i genetikk og introduserte gruppearbeid i form 4 (noe jeg tror var deres første gruppeoppgave), og da de var flinke ga jeg de high fives. Gjett hvor gøy det var. De lå nesten på gulvet og lo av det også. Lærerne her synes også det er gøy å se tegninger på tavla, elevene lo bokstavelig talt da jeg sa at illustrasjonene mine var dagens notater. De trodde rett og slett ikke på meg.
 |
| Uteundervisning er noe de heller ikke er så veldig vant med |
Sånn sett så har jeg opplevd at bare ved å være oss selv, og vise at det går an å lære fakta på en morsom måte så tror jeg vi kan ha en positiv smitteeffekt på skolene vi er på. Læreren som slo elevene angret så mye etter vi hadde formidlet til han at det ikke var greit at han inviterte oss på fjelltur. Skolen har også lovet at det aldri skal skje igjen. Man skal ikke komme hit og moralisere og mene at vi gjør det rett i vesten. Det eneste vi kan gjøre er å lære av de ukjente situasjonene. Lærerne her sier de blir inspirert av vår måte å undervise på, så kanskje det til og med kan ha en positiv effekt at vi bare er oss selv.
Det ble et litt vel seriøst innlegg denne gangen, så neste gang blir det mer om hva vi opplever utenfor skolen. Vi har blant annet vært på fjelltur, sittet bakpå moped med livet som innsats og dusjet med varmt vann varmet på bålet (som vi måtte helle over oss med en bøtte). Det er en bratt læringskurve her i Tanzania, både i og utenfor skolen, men jeg begynner endelig å ha kommet meg litt til ro. Jeg savner selvfølgelig de jeg holder kjært i Norge, men vissheten om hvor viktig dette er for min utdanning som både lærer og generelt for nye perspektiv på livet gjør det litt enklere.
Om et par dager skal vi ned til Morogoro og oppleve hvordan skolene som ligger litt mer sentralt til er. Det blir nok ganske sterke kontraster bare der. Jeg hører eksempelvis at vi ikke kommer til å trenge tolk (altså at engelskkunnskapene er på plass), noe jeg tror vil gjøre det lettere for både oss og elevene. Blir nok et innlegg om akkurat det òg. Takk for at du leste! Kommenter gjerne med egne perspektiver eller innspill.Livet er ikke alltid lett for verken barn eller voksne her i Tanzania, men en liknende livsglede har jeg faktisk aldri sett i Norge.
Det ble et litt vel seriøst innlegg denne gangen, så neste gang blir det mer om hva vi opplever utenfor skolen. Vi har blant annet vært på fjelltur, sittet bakpå moped med livet som innsats og dusjet med varmt vann varmet på bålet (som vi måtte helle over oss med en bøtte). Det er en bratt læringskurve her i Tanzania, både i og utenfor skolen, men jeg begynner endelig å ha kommet meg litt til ro. Jeg savner selvfølgelig de jeg holder kjært i Norge, men vissheten om hvor viktig dette er for min utdanning som både lærer og generelt for nye perspektiv på livet gjør det litt enklere.
Om et par dager skal vi ned til Morogoro og oppleve hvordan skolene som ligger litt mer sentralt til er. Det blir nok ganske sterke kontraster bare der. Jeg hører eksempelvis at vi ikke kommer til å trenge tolk (altså at engelskkunnskapene er på plass), noe jeg tror vil gjøre det lettere for både oss og elevene. Blir nok et innlegg om akkurat det òg. Takk for at du leste! Kommenter gjerne med egne perspektiver eller innspill.Livet er ikke alltid lett for verken barn eller voksne her i Tanzania, men en liknende livsglede har jeg faktisk aldri sett i Norge.
Tusen takk for alt du deler Roymund !
SvarSlettFølger spent med på hva som skjer videre.
Tusen takk for kommentaren, Tor :)
Slett